Turer vi har vært på i høst 1, Lifjellet.

Nå har vi vært hjemme i Norge i ett par måneder og noen spaserturer i vår vakre natur har det jo blitt.
Vi får ta dem i tur og orden.

Lifjellet i Sandnes.


Lifjellet ligger på østsiden av Gandsfjorden, nord for Sandnes, og er en del av ett stort turområde som Stavanger Turistforening / Sandnes Turlag har tilrettelagt.
På toppen, som er hele 282 moh, har Telenor en sendemast,
og Luftfartsverket har innflyvingsradar til Stavanger Lufthavn Sola her.

Parkeringsplassen ved Limarka.
Hit kommer man ved å kjøre R13 fra Sandnes mot Hommersåk, videre på F516
og så ta til venstre ved skilt til Li.


Kart over hele det store turområde finnes her.


 Det går grusvei hele veien opp til toppen. Denne er stengt for biler med bom.


 Flott natur oppover.


 Man passerer et lite vann på venstre side...


 ...og snart kommer sendemasta og radaren til syne.


 Fra hytta ved masta er det ett par hundre meter ut til en nybygd varde.


 Herfra er det flott utsikt innover mot Sandnes...


...og mot Stavanger.


Varden der det også er postkasse med bok til å skrive navnet sitt i.
I bakgrunnen her ser vi Stavangers høyeste punkt, Ullandhaug, med Ullandhaugtårnet.

Dette er en meget lettgått tur med grusvei hele veien opp, her kommer alle opp,
også barnevogner og rullestoler, selv om det er litt bratt enkelte steder på veien.


Vår bobiltur 2016, Juli måned

Da kan jeg ønske både nye og gamle lesere velkommen til vår blogg for juli måned 2016.
Her er det mye flott fra Lofoten, Troms og Finnmark.

Noen smakebiter:

Hvalsafari ved Andenes


Polar Park i Troms


Hamningberg i Finnmark





Vår bobiltur 2016, Juni måned

Nå ligger juni måned klar med klikkbar overgang fra innlegg til innlegg,
fra dag til dag gjennom hele måneden.

I juni gikk turen fra Namsos.....


...via hullet i Torghatten...


...og en uke i Sverige...


...til Lofoten og vakre Svolvær.

Det er en link videre til neste dag nederst i hvert innlegg.




Vår bobiltur i 2016, mai måned.


Utgangspunktet for denne bloggen var jo vår fantastiske bobiltur i 2016; 8 måneder og 25000 kilometer gjennom 23 land i nesten hele Europa, inkludert Russland fra Murmansk til St. Petersburg.


Vår bobil Champ som problemfritt tok oss gjennom hele Europa.

Til glede for eventuelle nye lesere, men kanskje også noen gamle, har jeg nå redigert bloggen slik at man enkelt kan klikke seg videre fra bunnen av hvert innlegg og videre til det neste.
Slik blir det enkelt å følge oss dag for dag på denne fantastiske turen.
Foreløpig har jeg kun redigert den første måneden, men mer kommer senere, måned for måned.

Samariakløfta, Europas lengste ravine.

Samariakløfta på Kreta er Europas lengste kløft med en lengde på 16 km.
Kløfta starter på 1300 meters høyde langt oppe i Lefka-Ori-fjellene og ender opp nede ved sjøen,
i Agia Roumeli ved Libyahavet, 18 km fra startpunktet.
(Det er to km fra utløpet av kløfta og ned til det lille stedet Agia Roumeli ved sørkysten.)

For å gå denne turen må man tidlig avgårde om morgenen. 
Vi bestiller turen hos vår samarbeidspartner på utflukter, Elafonissos Travel, 
og bussen deres plukker oss opp i Tavronitis allerede klokka 05.30.
Deretter går ferden langs kysten inn til Chania, og vi plukker stadig opp nye turgjengere
fra de mange hotellene innover.
Etter at de siste påmeldte har entret bussen i Chania sentrum settes så kursen innover øya,
mot fjellkjeden lefka Ori.
En drøy time tar bussturen opp til Omalos-sletta på 1050 meters høyde og underveis forklarer guide Thomas,
med 20 års fartstid som guide, hva som venter oss.
Og etter en rask frokost på en taverna på Omalos er vi ved 8-tiden så klar
til å utforske denne sagnomsuste kløfta.

 Janne er klar til å ta fatt på 18 km fottur i nesten 30 graders varme.


 Turen starter bratt nedover på sti som slynger seg nedover fjellsida.


På grunn av stor rasfare blir vi oppfordret til å gå raskt.


 Etter ca tre km når vi dalbunnen, stien slutter, og vi går bare på steinen i bunnen av kløfta.


Etter ytterligere en km er det rasteplass. Her har også redningsmannskapene en steinhytte. 


Vi passerer ett par Kri-Kri, Kretas sjeldne og fredede fjellgeit. 


Her er gammel og stor urskog. 


Etter en stund dukker det opp en bekk med kaldt, klart vann. Denne bekken har vann hele året. 


Vi spaserer lett videre vekselvis på sti litt oppe i dalsida... 


...og på mer røft underlag i bunnen av kløfta.


Omtrent halvveis kommer vi så til den nedlagte gården Samaria, som kløfta har sitt navn fra.
Her bodde det folk fram til 1968.


Her er det også et par Kri-Kri som har funnet ut at menneskene har med seg godsaker. 


Rester av gården Samaria.


 Kløfta blir stadig smalere og smalere mens vi vandrer nedover.


Ganske tøff natur her nede. 


 Stein-stein-stein.


 Her kommer vi til kløftas smaleste punkt.


 Her flyter også bekken, så her har man laget en liten bro.


 Bredden her er ca fire meter.


 Vi nærmer oss enden på kløfta.


 Her finnes det også noen gamle bosetninger.


 Og etter 5-6 timer vandring i 30-32 graders varme er det godt å få sette seg ned med noe leskende på tavernaen i Agia Roumeli.
Vi skal ta båt herfra til Sougia lenger vest. Båten på bildet går østover, til Chora Sfakion.


 Mens vi sitter på tavernaen og venter på vår båt blåser det opp noe forferdelig.


 Når vår båt kommer velger den, på grunn av vinden, en alternativ kai i andre enden av stranden.


Dermed blir alle passasjerene nødt til å følge etter, på såre, utslitte bein, en km eller så bort til båten.


 Her ligger "Samaria 1" som båten heter og venter.


Vi labber om bord....


 ...og snart stevner vi vestover i vinden.


Det blåser skikkelig, men det blir ikke særlig mye bølger da det blåser fra land.

Turen til Sougia, der bussen venter på oss tar ca en time.
Turen over fjellet til nordkysten og Tavronitis bruker vi vel halvannen time på, slik at klokka blir nesten åtte før vi er hjemme igjen.

Turen gjennom Samariakløfta er en tøff tur som man gjerne kjenner i beina i tre dager etterpå.
Man må ha gode sko, helst skikkelige fjellsko, men gode, solide joggesko går også greit.
Dette er en tur vi trygt kan anbefale fjellvante nordmenn og ta !



Seitan Limania Beach.

Ikke så langt fra flyplassen i Chania ligger det en fantastisk liten strand, Seitan Limania Beach.
Denne stranden fant vi ut at vi ville ta en titt på en dag vi allikevel var i området
etter å ha kjørt gjester til flyplassen.

 Men før vi kom til stranden gjorde vi et lite stopp på en liten taverna/butikk i den lille landsbyen Akropoli.

Siste stopp før stranda :-)


Her er det tydeligvis en kreativ sjel som holder hus.


Litt blomsterprakt har man også fått plass til.



Inngangen til selve tavernaen/butikken.


Fra Akropoli er det bare et lite stykke til stranden.
En smal svingete vei med hårnålsvinger fører ned til parkeringsplassen.


Fra parkeringsplassen er det et lite stykke å gå på sti i terrenget.
Her er det ganske ulendt, og siden vi bare hadde sandaler på beina, og ikke badetøy med oss,
så valgte vi å ikke gå ned på selve stranden.
Men det ser jo unektelig flott ut der nede !